135 Blodsykdommer, trombose og lungeemboli, leukemi, MUGS, myelom, lymfom, transfusjon, (REV 186, REV 187, REV 188, REV 189, REV 190, REV 191, REV 193)

Øyvind Palm

Læringsmål REV 186. Revmatologen skal selvstendig kunne diagnostisere og behandle de vanligste anemier.
Læringsmål REV 187. Revmatologen skal selvstendig kunne diagnostisere og behandle venøse tromboser og lungeemboli. Ha god kunnskap om laboratorieovervåkning, samt dosering og varighet av antikoagulasjonsbehandling.
Læringsmål REV 188. Revmatologen skal ha kjennskap til hvordan man behandler blødningskomplikasjoner, inkludert bruk av motmidler (antidot).
Læringsmål REV 189. Revmatologen skal ha kunnskap om symptomer og utreding av akutte og kroniske leukemier, MGUS, myelomatose, lymfomer, myelofibrose, polycytemia vera og essensiell trombocytose.
Læringsmål REV 190. Revmatologen skal ha god kunnskap om generelle indikasjoner og rutiner for transfusjon av blodprodukter, samt kjenne til og selvstendig kunne håndtere de viktigste transfusjonsreaksjoner.
Læringsmål REV 191. Revmatologen skal ha kjennskap til utredning og behandling av hemokromatose.
Læringsmål REV 193. Revmatologen skal ha god kunnskap om generelle indikasjoner og rutiner for transfusjon av blodprodukter, samt kjenne til og selvstendig kunne håndtere de viktigste transfusjonsreaksjoner.

Tromboser og lungeemboli

Definisjon. Blodets evne til å flyte fritt i blodårene er avhengig av en kompleks balanse mellom blodceller inklusive trombocytter, plasmaproteiner, koagulasjonsfaktorer inflammatoriske faktorer med cytokiner og vaskulært endotel. Ubalanse i dette systemet medfører økt risiko for trombose eller blødning. I noen tilfeller oppstå tromboser og blødninger samtidig (disseminert intravasal koagulopati (DIC), TTP). Diagnose og håndtering av slike tilstander kan dermed være kompleks.

Symptomer

Dyp venetrombose kjennetegnes ved hevelse i den angrepne ekstremitet, oftest ett ben. Iblant kan tromben medføre lokalisert smerte, økt varme og erythem i huden over. Hevelsen kan gi smerte og redusert bevegelighet.

Akutt lungeemboli resulterer ofte i respirasjonsavhengige pleuritt-lignende brystsmerter. Noen utvikler dyspne, utmattelse og synkope. Akutt høyresidig hjertebelastning kan medføre hemodynamisk instabilitet med tachykardi, tachypne, feber, oksygenmangel og død i alvorlige tilfeller (Streiff MB, 2016).

-Sinusvenetrombose: vennligst se avsnitt om hodepine i kapittelet om nevrologiske manifestasjoner.

Arteriell trombose i koronarkar gir akutte, sterke iskemiske smerter i brystet, ofte med utstråling til arm eller kjeve. Vennligst les mer i kapitlet om kardiovaskulær sykdom.

Arteriell trombose i cerebrale kar kan utløse tegn på cerebral iskemi med slag.

Sykehistorien bør omfatte familiedisposisjon, tidligere tromboembolier, akutte eller kroniske symptomer, første eller residiverende episoder, venøse eller arterielle tromber, medikasjon inklusiv antikoagulantia og p-piller, komorbiditet og predisponerende forhold som lange flyreiser, operasjoner eller svangerskap.

Klinisk undersøkelse og anamnesen gjør at Wells skår kan brukes til å evaluere risiko for at trombose foreligger. Det bør gjøres en generell klinisk status med hovedvekt på vurdering av ekstremiteter, lunger, hjerte- og nevrologisk status.

Laboratorieprøver omfatter D-dimer som er et fibrin degraderings-produkt som oppstår i blodet etter fibrinolyse. D-dimer er svært sensitiv, men mindre spesifikk. Forhøyede verdier ses ved graviditet, etter kirurgi og ved malignitet. En negativ/normal D-dimer utelukker tromboemboli langt på vei også i disse pasientgruppene. Andre blodprøver omfatter Hgb, leukocytter med differensialtellinger, trombocytter, elektrolytter, lever-, nyre-, og thyreoidia funksjonsprøver, ANA, anti-DNA, antifosfolipid antistoff (lupus antikoagulant, kardiolipin-antistoff, beta-2-glykoprotein-antistoff), protein S og C, antitrombin 3, protrombinmutasjon, ev også prøver for faktor V Leiden mutasjon. Vær oppmerksom på falsk positive resultater: Protein S ved warfarin, leversvikt, graviditet, p-piller og i akuttfase, protein C ved warfarin eller leversvikt, antitrombin ved heparin, nefrotisk syndrom. Antitrombin, Protein C og Protein S kan påvirkes av hemolyse, bilirubinemi og hyperlipidemi. Urin stiks.

Behandlingen er forskjellig mellom venøs og arteriell trombose. Venøs trombose-behandling skal påvirke de ulike koagulasjonsfaktorer, mens arteriell trombose hovedsakelig behandles med trombocytt (plate) hemmere i monoterapi eller i kombinasjoner. For spesifikk behandling vises til retningslinjer fra Legeforeningen.

Litteratur: Ashorobi D, 2021


Blødningsrisiko og blødningskomplikasjoner

Definisjon. Tilstander med økt blødningsrisiko omfatter medfødte, genetiske sykdommer og ervervede tilstander. Årsaken til at de medfødte sykdommene fører til økte blødninger er mangel på spesifikke koagulasjonsfaktorer. De vanligste tilstandene er hemofili A (faktor VIII mangel), hemofili B (faktor IX mangel) og von Willebrand sykdom.

Normal koagulasjon. Skade på vaskulært endotel initierer en kaskade (koagulasjonskaskaden) for å kontrollere blødning. Vasokonstriksjon begrenser blodtilførselen til det skadede området. Primær hemostase begynner med at trombocytter frigjør von Willebrand faktor som er et stort plasma glykoprotein produsert og lagret i endotelceller og megakaryocytter. Trombocytter og von Willebrand faktor danner sammen en trombe på skadestedet. Sirkulerende von Willebrand faktor binder deretter kollagen og Faktor VIII i tillegg til andre endotel-substanser som gjør at trombocytter hefter til endotelskaden (Rojano RM, 2019). Gjennom aktivering av koagulasjonskaskaden og sekundær hemostase blir den initiale tromben styrket av fibrin. Mangel på slike koagulasjonsfaktorer resulterer i redusert evne til å danne en fibrin-propp, noe som kan medføre alvorlige blødninger.

Laboratorieprøver. Rutineprøver ved koagulasjonsforstyrrelser begynner med trombocytter, protrombintid (PT), partiell tromboplastin tid (aPTT), Internasjonal Normalisert Ratio (INR) og blødningstid.

-Tolkning. Forlenget blødningstid skyldes trombocytopeni eller redusert trombocyttfunksjon som ved von Willebrand eller medikamenter (NSAIDs, acetylsalisylsyre). PT (normal 11,5-14s) representerer funksjonen til koagulasjonsfaktorene II, V, VII og X som er avhengige av vitamin K. Både PT og INR påvirkes av warfarin (Marevan) som påvirker vitamin K syntesen. INR (normal= 0.8-1.2) måler andelen fungerende koagulasjonsfaktorer. aPTT (normal = 25-40s) måler effekten av von Willebrand Faktor og faktorene VIII, IX, XI og XII.

–Pasienter med hemofili har forhøyet aPTT og normal PT/INR, blødningstid og antall trombocytter. Ved påvist forhøyet aPTT bør en derfor utrede videre individuelt med måling av faktor VIII og IX (Jains S, 2018). Ved påvist patologi fokuseres på nivået av koagulasjonsfaktoren som korrelerer med alvorlighetsgraden og familieanamnese.

–Ved von Willebrand sykdom foreligger forlenget blødningstid og redusert nivå av von Willebrand faktor målt ved ristocetin kofaktor kollagen binding. I tillegg foreligger ofte anamnese på blødninger og familieanamnese på sykdommen. Det anbefales å teste von Willebrand faktor minst tre ganger før diagnosen regnes som sikker fordi nivået endres ved stress, svangerskap, trening og inflammasjon (Saif MA, 2014). Ved påvist sykdom gjøres faktor multimer assay for å diagnostisere spesifikk undertype av von Willebrand sykdom, noe som kan være av behandlingsmessig betydning.

Behandling

Hemofili behandles hovedsakelig med tilførsel av koagulasjonsfaktorer, enten profylaktisk eller ved behov. Rekombinant factor VIII og IX konsentrat er tilgjengelig (Anzengruber J, 2018).

-von Willebrand sykdom behandles med desmopressin (DDAVP) eller kryopresipitater, avhengig av subtype. Type 2b skal ikke ha DDAVP på grunn av potensiell tromboserisiko (Kruse-Jarres T, 2018).

Litteratur: Doherty TM, 2021

Ervervet blødningsrisiko

Warfarin (Marevan) virker ved Warfarin å hemme virkningen til koagulasjonsfaktorene 2, 7, 9, 10 og protein C og S. Warfarin medfører dermed risiko for utilsiktet alvorlig blødning som ses hos mellom 0,4% og 7,2% årlig. Mindre blødninger oppstår hos hele 15% årlig. Gastroenteral blødning er vanligst, mens intracerebral blødning er mest alvorlig med mortalitet på henholdsvis 5,1% og 50% (Amaraneni A, 2021).

Direktevirkende orale antikoagulantia (DOAK) som dabigatran, apixaban, edoxaban og rivaroxaban. Disse virker ved å hemme aktivering av trombocytter og utvikling av fibrin-tromber ved reversibel hemming av faktor Xa, med unntak av dabigatran som hemmer trombinmediert trombocyttaggregasjon (Parker K, 2018). Det er færre rapporterte uheldige blødninger ved DOAC, men observasjonstiden er kortere enn for warfarin, slik at risikoen ikke er like godt kartlagt ennå (Amaraneni A, 2021).

Andre. Risiko for blødning er også knyttet til genetiske forhold, høy alder, diabetes, anemi, hypertensjon, hjertesvikt, kvinnelig kjønn, TIA eller tidligere slag, nyre– eller leversvikt, manglende etterlevelse av behandling, kosthold. Komedikasjon kan også øke blødningsrisikoen ved antidepressiva, antibiotika, NSAIDs, protonpumpehemmere, alkohol og influensavaksine.

Behandling av blødning ved antikoagulasjon innebærer umiddelbar stans av antikoagulasjonsbehandlingen. Rekombinant faktor Vlla brukes for å senke INR. Best tilgjengelig er ofte plasma transfusjon. Vitamin K kan brukes for å reversere warfarin-blødning. Ferskt frossent plasma brukes også mot blødninger ved DOAK, men med begrenset effekt. I noen tilfeller gis protrombinkompleks konsentrat mot alvorlig gastrointestinal blødning ved warfarin. Andexanet alfa er utviklet for å reversere faktor Xa hemmere som apixaban og rivaroxaban. Nesten 82% av pasientene har effekt innen 12 timer (Conolly SJ, 2019).  Idarucizumab er et monoklonalt antistoff som brukes mot dabigatran.


Leukemier symptomer og utreding, akutt og kronisk leukemi

Definisjon. Leukemier er blodsykdommer som karakteriseres av patologisk proliferasjon av leukocytter. Leukemier kan deles inn i akutte og kroniske typer basert på graden av celledifferensieringen. Blaster er umodne celler som vanligvis utgjør opp til 1% – 5% av cellene i benmargen. Mer enn 20% blaster kan tyde på akutt leukemi. Leukemi differensieres også i myeloisk og lymfatisk ut ifra de predominante celletypene som er involvert.

Akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) danner umodne celler (blaster) i lymfoide organer som thymus og benmarg. Disse cellene differensieres ikke til normale B og T-celler. ALL er den vanligste leukemien blant barn der den utgjør 80%. Hos voksne er andelen 20%.

Akutt myelogen leukemi (AML) produserer også blaster, men disse stammer fra myeloide organer (benmarg). AML utgjør 50% av leukemier hos unge personer i tenårene-20-årene, og er den vanligste akutte leukemi blant voksne.

Kronisk lymfocyttisk leukemi (CLL) skyldes en patologisk, monoklonal populasjon av lymfocytter. De fleste som angripes er i 60 eller 70 årene.

Kronisk myelogen leukemi (CML) produserer monklonale myeloide celler som neutrofile, basofile, eosinofile leukocytter eller makrofager. Heller ikke disse cellene har normal funksjon. De fleste tilfellene ses i 25-60 års alder.

Sykdomsårsakene er delvis ukjente, men i noen tilfeller kan genetiske og miljøfaktorer være medvirkende.

Symptomer på leukemi omfatter feber, utmattelse, vekttap, skjelettsmerter, hematomer eller blødninger.

Kliniske undersøkelser. Hepatosplenomegali, lymfadenopati, tegn til unormale blødninger og anemi  påvises ofte.

Laboratorieprøver inkluderer Hgb, leukocytter med differensialtellinger, trombocytter, retikulocytter, elektrolytter, lever-, nyre og thyreoidea-funksjonsprøver, glukose, koagulasjonsprøver og blodutstryk. Ved hjelp av flow-cytometri og cytogenetisk testing kan en skille mellom subtuper av leukemi.

Biopsi fra benmarg bidrar også betydelig til diagnosen, særlig ved akutt leukemi.

Differensialdiagnoser. B12 og folsyremangel, virale infeksjoner som HIV, cytomegali eller Epstein Barr / mononukleose. Også medikamentreaksjoner ved kjemoterapi, virus-medikamenter og mykofenolat kan mistolkes som leukemi. Symptomer overlapper også med autoimmune sykdommer, særlig systemisk lupus (SLE) og juvenil artritt.

Behandling gjøres i regi av hematolog og/eller onkolog. Behandlingsvalg baseres på hvilken type leukemi som foreligger og komorbiditet. Kjemoterapi er vanligste regime, men stråling, monoklonale antistoff og stamcelle transplantasjon er også muligheter.

Prognose er avhengig av hvilken type leukemi som foreligger, men er generelt blitt mye bedre med de siste dekaders behandlingsmuligheter.

LitteraturLyengar V, 2021


MUGS, Monoclonal gammopathy of undetermined significance

Definisjon. MUGS er en asymptomatisk pre-neoplastisk plasmacelle tilstand. Den skilles fra malign sykdom ved at serum M-protein er mindre enn 30 g/L, klonale plasmaceller i benmargen utgjør mindre enn 10%, myelomatose er fraværende (ikke hyperkalsemi, nyresvikt, anemi eller skjelettlesjoner). I tillegg påvises ikke B-celle lymfom eller annen sykdom som produserer M-komponent. Ofte anbefales å gjenta blodprøve med protein elektroforese årlig. Dersom mengden monoklonalt protein øker, anbefales henvisning til hematolog (Kaseb H, 2021).

Prognose. 1-2% med MUGS utvikler myelomatose eller lymfom årlig tilsvarende 17% i løpet av 10 år. De fleste er i høy alder og dør av andre årsaker ( Blade J, 2006; Ørstavik R, 2002)

Myelomatose

Definisjon. Myelomatose (multippelt myelom) karakteriseres ved monoklonal økning et paraprotein i benmarg og blod som i tillegg medfører skade på organer. Median alder ved diagnose er 70 år.

Symptomer varier mellom asymptomatiske tilfeller til alvorlig sykdom. I de fleste tilfeller dreier det seg om eldre personer med påfallende utmattelse, vekttap eller skjelettsmerte i columna og thoraks.

Klinisk undersøkelse kan avdekke patologiske frakturer og vertebral kollaps med redusert kroppshøyde, spinal kompresjon, radikulære utstrålende smerter eller kyfose. Anemi og nyresvikt kan medføre ødemer. Sekundær amyloidose (AA) kan medføre ekkymoser, polynevropati og karpal tunnel syndrom. Ved fundoskopi (oftalmoskopi) kan eksudativ makula-løsning, retinale blødninger og cotton-wool lesjoner.

Laboratorieprøver omfatter Hgb, leukocytter med differensialtelling, trombocytter, kreatinin, elektrolytter med kalsium, albumin, LD og lever- og nyrefunksjonsprøver, elektroforese med immunofiksasjon, kvantitering av immunglobuliner. Urin stiks og urin-elektroforese.

Bildediagnostikk kan omfatte røntgen av hele skjelettet (lyttiske lesjoner)

Benmarg aspirat og biopsi inklusiv immunohistokjemi og/eller flow cytometri og cytogenetikk.

Differensialdiagnoser er Waldenström makroglobulinemi, MGUS (se ovenfor) og osteoporose.

Behandlingen initialt er avhengig av om autolog benmargstransplantasjon (eget vev) er aktuelt. Pasienter som ikke kan transplanteres kan behandles med lenalidomid og deksametason, bortezomid og deksametason, melfalan/prednisolon/bortezomid og andre bortezomid-baserte regimer. Nyere medikamenter som orale proteasome hemmere (ixazomib) og monoklonale antistoff inklusiv daratumumab har også vist lovende resultater.

Litteratur: Albagoush SA, 2021


Lymfom

Definisjon. Lymfom er en heterogen gruppe maligne sykdommer som skyldes klonal proliferasjon utgående fra ulike modingsstadier av lymfocytter som B-celler, T-celler eller naturlige killerceller. Lymfom utgjør 5% av all kreft. Samlet sett er overlevelsen 72%.

Ved Hodgkin Lymfom påvises patologiske Hodgkin-Reed-Sternberg-celler som stammer fra B-celler. Det finnes flere undergrupper. Man deler sykdommen også inn i ulike stadier. I stadium I er ett enkelt område med lymfeknuter angrepet. Stadium II angriper flere lymfeknuteområder på samme side av diafragma, mens stadium III omfatter sykdom på begge sider av diafragma, men ikke utenfor lymfeknuter eller milt. I stadium IV finnes sykdommen også utenfor milten og lymfeknutene. B-symptomer tilsier at det foreligger allmennsymptomer som feber, nattesvette og vekttap. Forekomsten er økt tidlig i 20 årene og midt i 60 årene.

Non-Hodgkins lymfom omfatter flere typer:

-Diffuse large B Cell lymphoma (DLBCL) er den vanligst formen og utgjør 25% – 30% av tilfellene.

-Follikulært Lymfom er nest vanligst (20%) i befolkningen.

-MALT-lymfom. Ved autoimmune sykdommer, særlig Sjøgrens syndrom er mucosa-associated lymphoid tissue (MALT)-lymfom den vanligste typen. I befolkningen utgjør den imidlertid bare 7% av tilfellene. MALT lymfom utgår fra marginal sone celler som er en B-celler. Gjentatt stimulering ved infeksjoner med H. pylori, C. psitacci, C. jejuni og B. burgdorferi eller autoimmunt ved Hashimotos thyreoiditt eller Sjøgrens syndrom disponerer. Histologisk ses aggregater med små lymfocytter der IGC farging er positiv for CD20 og negative for CD5 og CD10. Denne lymfom-typen vokser langsomt. Mantle Celle lymfom utgjør 6 %, men er mest alvorlig med en median overlevelse på 5 år.

-Andre typer non-Hodgkins lymfom er Burkitt Lymfom og perifert T celle lymfom. Sist nevnte omfatter flere typer deriblant T-cell large granular lymphocytic (LGL) leukemi som har fellestrekk med Feltys syndrom ved seropositiv revmatoid artritt. Perifert T celle lymfom omfatter ekstranodal NK/T-celle lymfom, nasal type) som kan forårsake letalt midtlinje granulom er en differensialdiagnose til granulomatose med polyangiitt (GPA).

Symptomer og kliniske funn. Smertefrie, forstørrede lymfeknuter er vanlig, særlig på hals, i aksiller, thoraks og paraoartalt i abdomen. Lokaliseringen er avhengig av subtype. Ekstranodale manifestasjoner kan være I lunger, lever, nyrer og benmarg. B-symptomer omfatter vedvarende feber, vekttap over 10% av kroppsvekten I løpet av 6 måneder eller nattesvette.

Diagnosen stilles ved biopsi. Deretter vurderes sykdomsutbredelsen ved Ann Arbor graderingssystem og aktiviteten ved 18FDG PET/CT. Dette er bakgrunnen for valg av behandling.

Behandling. Ved Hodgkins lymfom benyttes kjemoterapi i form av antistoff og stråling. Overlevelse totalt er 86%. For non-Hodgkins lymfom er behandlingsvalg og prognose avhengig av subtype.

Litteratur: Jamil A, 2021 


Myelofibrose

Definisjon. Primær myelofibrose er en neoplastisk, klonal myeloproliferation av stamceller, ofte kombinert med mutasjoner i JAK2CALR, eller MPL –genene.

Symptomer skyldes benmargsreaksjon med anemi, hepatosplenomegali, ekstramedullær hematopoese. I tillegg ses påvirket allmenntilstand. Progresjon til leukemi (se ovenfor) og redusert livslengde forekommer.

Behandlingen varier mellom observasjon i milde tilfeller til medikasjon og autolog stammcelle-transplantasjon.

Litteratur: Tefferi A, 2018


Polycytemia vera

Definisjon. Polycytemia vera er en myeloproliferativ sykdom med for høy produksjon av erytrocytter. Ofte foreligger en stimulasjon av myeloide og megakaryocyttiske linjer som også medfører leukocytose og trombocytose. Dermed ses økt produksjon i alle tre celle-linjer.

Årsaken til polycytemia vera er for høy sensitivitet overfor vekstfaktorer på grunn av en patologisk hematopoetisk celleklon.

Epidemiologisk forekommer polycytemia vera i alle aldersgrupper, men median alder ved debut er 60 år.

Symptomer omfatter hodepine, tinnitus, synsforstyrrelser, tretthet, klaudikasjon, trombose og er konsekvens av økt blodviskositet.

Laboratorieprøver. Hemoglobin (Hgb) > 16.5 g/dL eller hematokritt (Hct) > 49% blant men eller Hgb > 16 g/dL eller Hct > 48% hos kvinner er suspekt. Primær form forutsetter at sekundær polycytemi ved kronisk hypoksemi (lunge- eller hjertesykdommer) eller røking er utelukket.

Differensialdiagnoser er essensiell trombocytose, kronisk myelogen leukemi, primær myelofibrose, sekundær polycytemi.

Behandlingen er avhengig av alvorlighetsgraden og kan omfatte årelating, lav dose acetylsalicylsyre, hydroxyurea,  ruxolitinib (JAK hemmer), anagrelid, pipobroman og radioaktive fosfor.

Prognosen uten behandling tilsier en gjennomsnittlig livslengde på 18 måneder fra diagnosen, mens overlevelse under behandling er median 14 år. I behandlingsgruppen yngre enn 60 års alder er overlevelse hele 24 år.

Litteratur: Lu X, 2021 

Essensiell trombocytose. Vennligst se kapittel om tromobocytose


Transfusjonsreaksjoner

Indikasjon for transfusjon av blodprodukter er mange, ofte ved lavt hemoglobin og kliniske symptomer på anemi (Long B, 2018). Omfattende beskrivelse av rutiner ved transfusjon er beskrevet i Klinisk Transfusjonshåndbok (Legeforeningen)Før transfusjon er vurdering av pasientens anamnese og helsestatus nødvendig. Vitale symptomer og data monitoreres og noteres for eksempel hvert 15. minutt. Små forandringer kan være innenfor det normale, slik som endringer i kroppstemperatur på +/- 0,5 grader, +/- 5 i respirasjonsfrekvens pr minutt, +/- 10 hjerteslag pr minutt og blodtrykk +/-20mmHg. Større utslag trenger heller ikke indikere transfusjonsreaksjon, men tilsier tettere observasjon og vurderinger. Unormalt er urticaria, kløe, temperaturstigning over 1 grad fra utgangspunktet, frostrier, hypotensjon og dyspne. For overvåkning; se også NEWS.

Definisjon. Transfusjonsreaksjon defineres som bivirkning assosiert med transfusjon av fullblod eller blodkomponenter. Reaksjonene variere mellom minimale og livstruende og kan oppstå etter dager eller uker (forsinket transfusjonsreaksjon). De kan være immunologiske eller non-immunologiske.

Symptomer er vanligvis feber, frostrier, urticaria og kløe.

Klinisk kan en påvise akutt eller forsinket hemolyse, hemoglobinuri, anafylaksi, tarnsfusjonsrelatert akutt lungeskade (TRALI) og transfusjons-assosiert sirkulatorisk overbelastning (TACO).

Behandling. Ved mistanke om transfusjonsreaksjon stanses infusjonen straks mens den intravenøse tilgangen opprettholdes for aktuell væskeinfusjon (ofte 0,9% NaCl). Det er aktuelt å sikre infusjonsposen for laboratorieanalyser og sammenligning med pasientens identitet. Vitale funksjoner overvåkes kontinuerlig og rapporteres ofte i 15 minutter intervaller. En posttransfusjons-blodprøve bør tas av pasienten. Sammen med analyse av blodproduktet skal analysene utelukke at uforlikelighet foreligger. Ved mild reaksjon er et antihistamin mot kløe og/eller paracetamol mot lett feber aktuelt. Dyspne, høy feber, hypotensjon og hemoglobinuri kan indikere alvorlig reaksjon med behov for å stanse transfusjonen og begynne mer omfattende behandling (Siddon AJ, 2018).

Litteratur: Suddock JT, 2021

License

Grans Kompendium i Revmatologi for leger i spesialistutdanning Copyright © 2021 by Øyvind Palm. All Rights Reserved.

Share This Book